En blir slått i bakken av den siste boka til Ida Hegazi Høyer. ... Når en er ferdig med lesning av fortellingen, kjenner en seg utmattet, og lurer på hva en har vært med på. Stort var det i alle fall. Og særdeles sterkt. Og høyst uvanlig.

Et av de klareste kjennetegnene på virkelig god litteratur er evnen til å underliggjøre verden, skape et eget litterært rom som ligner den såkalte virkeligheten, men der det vante sees med nye øyne. Mistanken kommer snikende: Er dette rett og slett en roman om hvordan en roman blir til? Er de tre kvinnene karakterer i « skissen» til romanen A skriver på? Sikkert er det i hvert fall at « ene - skissen» åpner opp for mange ulike tolkninger. Ida Hegazi Høyer har ikke gjort det lett for seg selv eller leseren, som med denne boken har skrevet sin mest eksperimentelle roman til nå. Den lever sitt eget liv, nærmest som en organisme, med til dels absurde innslag, drømmeaktige scener og metafiksjonelle grep.

Denne sjette av Høyers utgivelser er både filosofisk og underholdende, tonen farter mellom alvor og humor. ... Ene | skissens forse er først og fremst at den beskriver menneskets jag etter mening på en fortettet og bitende måte, og at den skyver på det vi tror vi vet om forholdet mellom individet og verden.

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre», bemerker Marguerite Duras i «Å skrive» (2014). Høyers roman tar det rådet på alvor og stiller viktige spørsmål. ... Samtidig finner vi igjen den utmerkede humoren fra tidligere. ... Lest som en roman om kostnadene ved et skrivende liv, er dette uvanlig og spennende løst.

Innfløkt språk, men med slående passasjer. ... en av våre mest spennende stemmer.

Det er kjekt at ho tør å leike seg med romanen, og språket - med rare, overraskande bokstavrim og overflod og vendingar i adjektiv - er umiskjenneleg. Det same gjeld tematikken, relasjon kontra isolasjon, som som alltid er skriven ut slik at han utvidar tankane våre.