I den som bor ved et juv møter vi en forteller som får sin menneskelighet i tale gjennom kontakten med omgivelsene – grågåstrekket over tunet, den døende gaupa i skogkanten, froskens raske tilflukt under en einer.

Det handler om å knytte an til det nære og kroppslige og samtidig holde utsyn mot kosmos. I billedsterke dikt med et lavmælt nærvær, inviteres vi inn i en rik tilværelse overgitt til nåets vrimmel og årstidenes rolige gjentakelser.

I en slik verden blir forsoning og helbredelse mulig.