Gratulerer med din tredje krimroman! Din første krim, Dronningland, kom ut i 2022, Fuglekongen i fjor og nå er du allerede klar med ny bok. Du sliter ikke med skrivesperre?
Tydeligvis ikke! Jeg skjønner nesten ikke selv hvordan det har skjedd.
Krimromanene dine har blitt beskrevet som bygdekrimmer og bygda noir. Vi befinner oss fortsatt på bygda i Papirdukkene. I tillegg treffer vi igjen politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Kan du fortelle litt mer om henne?
Vigdis er en godt voksen, hardtarbeidende etterforsker og tidligere lensmann, som har flyttet fra byen og ut på bygda. Hun har en voksen sønn som har flyttet hjemmefra, mens faren til sønnen, Vigdis´ ungdomskjæreste, bor for øyeblikket hjemme hos henne. Det er vel et forsøk fra hennes side på å kontrollere dem begge to, men det ville hun nok ikke innrømmet selv. I tillegg kommer hun på kant med kollegaene sine i denne boka, og det blir kanskje mer tydelig at Vigdis er ganske ensom og en slags outsider, noe hun har til felles med mange av de andre karakterene i Papirdukkene.
For dine to første krimromaner har du har fått skryt for dine vakre og stemningsfulle naturskildringer. De finner vi igjen i Papirdukkene, men kanskje kan vi si at kunsten har tatt noe av naturens plass som handlingens gåtefulle speil?
Ja, kunsten har en rolle i denne boka, slik naturen hadde i de to forrige bøkene. Den personen som blir drept er billedkunstner og det gir noen muligheter. Dette er jo en handlingsmettet roman, men jeg forøker å speile handlingen gjennom natur, kunst eller gjennom Vigdis´ eget liv, for å gi fortellingen flere dimensjoner.
Kan du si noe om hvordan tittelen speiler handlingen uten å røpe for mye?
Tittelen kom tidlig til meg. Papirdukker kan være utklippede figurer, med klær som hektes rundt kroppen. Men man kan også brette sammen et papir, klippe ut en figur og folde den ut slik at man får mange identiske, anonyme figurer som holder hverandre i hendene. Begge disse variantene symboliserer handlingen i boka. Jeg likte å lage papirdukker da jeg var barn, det er et bilde som gir veldig mening for meg. Og så er det en fin og litt skummel krimtittel.
Papirdukkene tar oss med tilbake til en ungdomstid på 80-tallet, tiåret da du selv også var ungdom. Hvordan var det å være ung da sammenlignet med nå?
Da jeg begynte å skrive om 80-tallet, slo det meg hvor annerledes den tida var sammenlignet med vår tid. Det var en vilter tid, mye mer rå og upolert og mindre kontrollert enn tida vi lever i nå. Det var på en måte mer uskyldig, selvfølgelig uten internett og uten mobiltelefoner, det var mer frihet og samtidig mer lovløshet, det var jo lenge før Metoo, blant annet. Den ungdomsgjengen som sto utenfor bensinstasjonen og hang og skremte småbarn og gamle damer, de fins liksom ikke lenger. Jeg ser dem iallfall ikke.
Et kirkekor blir også viktig for handlingen. Er det først og fremst kirken eller ungdommen som har inspirert deg?
Først og fremst er det kontrastene som har inspirert meg. Kirkekoret er så rent og vakkert, samtidig som det skjer veldig mørke ting her. Jeg sang i jentekor selv, i en alder da vi også kunne være småpøbler. Det blir store kontraster, og det syns jeg er gøy.
Hvordan har skriveprosessen vært?
For første gang har jeg begynt med begynnelsen og skrevet hele boka kronologisk til den var ferdig, i en sammenhengende flyt. Det ga en god følelse av kontroll. Mine tidligere bøker har blitt til i en mye mer rotete prosess, med masse redigering til slutt. Da jeg begynte å skrive Papirdukkene hadde jeg hovedtrekkene i handlingen klare. Jeg visste hva plottet var, og hvordan den skulle slutte. Da er det veldig trygt å skrive, men så finner jeg på mye rart underveis, innenfor den rammen jeg har laget. Hvem som er morderen, er en av de tingene jeg finner ut mens jeg skriver. Jeg har en anelse når jeg begynner, men det kan forandre seg underveis. Jeg kan ikke vite alt, da ville jeg mistet interessen selv.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At dette er god skjønnlitteratur, samtidig som det er en spennende krim. Da blir jeg glad. Jeg vil at bøkene mine skal kunne leses som begge deler.
Er du i gang med et nytt prosjekt?
Bare så vidt. Jeg trengte en pause etter å ha skrevet denne boka!
Gratulerer med din tredje krimroman! Din første krim, Dronningland, kom ut i 2022, Fuglekongen i fjor og nå er du allerede klar med ny bok. Du sliter ikke med skrivesperre?
Tydeligvis ikke! Jeg skjønner nesten ikke selv hvordan det har skjedd.
Krimromanene dine har blitt beskrevet som bygdekrimmer og bygda noir. Vi befinner oss fortsatt på bygda i Papirdukkene. I tillegg treffer vi igjen politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Kan du fortelle litt mer om henne?
Vigdis er en godt voksen, hardtarbeidende etterforsker og tidligere lensmann, som har flyttet fra byen og ut på bygda. Hun har en voksen sønn som har flyttet hjemmefra, mens faren til sønnen, Vigdis´ ungdomskjæreste, bor for øyeblikket hjemme hos henne. Det er vel et forsøk fra hennes side på å kontrollere dem begge to, men det ville hun nok ikke innrømmet selv. I tillegg kommer hun på kant med kollegaene sine i denne boka, og det blir kanskje mer tydelig at Vigdis er ganske ensom og en slags outsider, noe hun har til felles med mange av de andre karakterene i Papirdukkene.
For dine to første krimromaner har du har fått skryt for dine vakre og stemningsfulle naturskildringer. De finner vi igjen i Papirdukkene, men kanskje kan vi si at kunsten har tatt noe av naturens plass som handlingens gåtefulle speil?
Ja, kunsten har en rolle i denne boka, slik naturen hadde i de to forrige bøkene. Den personen som blir drept er billedkunstner og det gir noen muligheter. Dette er jo en handlingsmettet roman, men jeg forøker å speile handlingen gjennom natur, kunst eller gjennom Vigdis´ eget liv, for å gi fortellingen flere dimensjoner.
Kan du si noe om hvordan tittelen speiler handlingen uten å røpe for mye?
Tittelen kom tidlig til meg. Papirdukker kan være utklippede figurer, med klær som hektes rundt kroppen. Men man kan også brette sammen et papir, klippe ut en figur og folde den ut slik at man får mange identiske, anonyme figurer som holder hverandre i hendene. Begge disse variantene symboliserer handlingen i boka. Jeg likte å lage papirdukker da jeg var barn, det er et bilde som gir veldig mening for meg. Og så er det en fin og litt skummel krimtittel.
Papirdukkene tar oss med tilbake til en ungdomstid på 80-tallet, tiåret da du selv også var ungdom. Hvordan var det å være ung da sammenlignet med nå?
Da jeg begynte å skrive om 80-tallet, slo det meg hvor annerledes den tida var sammenlignet med vår tid. Det var en vilter tid, mye mer rå og upolert og mindre kontrollert enn tida vi lever i nå. Det var på en måte mer uskyldig, selvfølgelig uten internett og uten mobiltelefoner, det var mer frihet og samtidig mer lovløshet, det var jo lenge før Metoo, blant annet. Den ungdomsgjengen som sto utenfor bensinstasjonen og hang og skremte småbarn og gamle damer, de fins liksom ikke lenger. Jeg ser dem iallfall ikke.
Et kirkekor blir også viktig for handlingen. Er det først og fremst kirken eller ungdommen som har inspirert deg?
Først og fremst er det kontrastene som har inspirert meg. Kirkekoret er så rent og vakkert, samtidig som det skjer veldig mørke ting her. Jeg sang i jentekor selv, i en alder da vi også kunne være småpøbler. Det blir store kontraster, og det syns jeg er gøy.
Hvordan har skriveprosessen vært?
For første gang har jeg begynt med begynnelsen og skrevet hele boka kronologisk til den var ferdig, i en sammenhengende flyt. Det ga en god følelse av kontroll. Mine tidligere bøker har blitt til i en mye mer rotete prosess, med masse redigering til slutt. Da jeg begynte å skrive Papirdukkene hadde jeg hovedtrekkene i handlingen klare. Jeg visste hva plottet var, og hvordan den skulle slutte. Da er det veldig trygt å skrive, men så finner jeg på mye rart underveis, innenfor den rammen jeg har laget. Hvem som er morderen, er en av de tingene jeg finner ut mens jeg skriver. Jeg har en anelse når jeg begynner, men det kan forandre seg underveis. Jeg kan ikke vite alt, da ville jeg mistet interessen selv.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At dette er god skjønnlitteratur, samtidig som det er en spennende krim. Da blir jeg glad. Jeg vil at bøkene mine skal kunne leses som begge deler.
Er du i gang med et nytt prosjekt?
Bare så vidt. Jeg trengte en pause etter å ha skrevet denne boka!
Gratulerer med din tredje krimroman! Din første krim, Dronningland, kom ut i 2022, Fuglekongen i fjor og nå er du allerede klar med ny bok. Du sliter ikke med skrivesperre?
Tydeligvis ikke! Jeg skjønner nesten ikke selv hvordan det har skjedd.
Krimromanene dine har blitt beskrevet som bygdekrimmer og bygda noir. Vi befinner oss fortsatt på bygda i Papirdukkene. I tillegg treffer vi igjen politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Kan du fortelle litt mer om henne?
Vigdis er en godt voksen, hardtarbeidende etterforsker og tidligere lensmann, som har flyttet fra byen og ut på bygda. Hun har en voksen sønn som har flyttet hjemmefra, mens faren til sønnen, Vigdis´ ungdomskjæreste, bor for øyeblikket hjemme hos henne. Det er vel et forsøk fra hennes side på å kontrollere dem begge to, men det ville hun nok ikke innrømmet selv. I tillegg kommer hun på kant med kollegaene sine i denne boka, og det blir kanskje mer tydelig at Vigdis er ganske ensom og en slags outsider, noe hun har til felles med mange av de andre karakterene i Papirdukkene.
For dine to første krimromaner har du har fått skryt for dine vakre og stemningsfulle naturskildringer. De finner vi igjen i Papirdukkene, men kanskje kan vi si at kunsten har tatt noe av naturens plass som handlingens gåtefulle speil?
Ja, kunsten har en rolle i denne boka, slik naturen hadde i de to forrige bøkene. Den personen som blir drept er billedkunstner og det gir noen muligheter. Dette er jo en handlingsmettet roman, men jeg forøker å speile handlingen gjennom natur, kunst eller gjennom Vigdis´ eget liv, for å gi fortellingen flere dimensjoner.
Kan du si noe om hvordan tittelen speiler handlingen uten å røpe for mye?
Tittelen kom tidlig til meg. Papirdukker kan være utklippede figurer, med klær som hektes rundt kroppen. Men man kan også brette sammen et papir, klippe ut en figur og folde den ut slik at man får mange identiske, anonyme figurer som holder hverandre i hendene. Begge disse variantene symboliserer handlingen i boka. Jeg likte å lage papirdukker da jeg var barn, det er et bilde som gir veldig mening for meg. Og så er det en fin og litt skummel krimtittel.
Papirdukkene tar oss med tilbake til en ungdomstid på 80-tallet, tiåret da du selv også var ungdom. Hvordan var det å være ung da sammenlignet med nå?
Da jeg begynte å skrive om 80-tallet, slo det meg hvor annerledes den tida var sammenlignet med vår tid. Det var en vilter tid, mye mer rå og upolert og mindre kontrollert enn tida vi lever i nå. Det var på en måte mer uskyldig, selvfølgelig uten internett og uten mobiltelefoner, det var mer frihet og samtidig mer lovløshet, det var jo lenge før Metoo, blant annet. Den ungdomsgjengen som sto utenfor bensinstasjonen og hang og skremte småbarn og gamle damer, de fins liksom ikke lenger. Jeg ser dem iallfall ikke.
Et kirkekor blir også viktig for handlingen. Er det først og fremst kirken eller ungdommen som har inspirert deg?
Først og fremst er det kontrastene som har inspirert meg. Kirkekoret er så rent og vakkert, samtidig som det skjer veldig mørke ting her. Jeg sang i jentekor selv, i en alder da vi også kunne være småpøbler. Det blir store kontraster, og det syns jeg er gøy.
Hvordan har skriveprosessen vært?
For første gang har jeg begynt med begynnelsen og skrevet hele boka kronologisk til den var ferdig, i en sammenhengende flyt. Det ga en god følelse av kontroll. Mine tidligere bøker har blitt til i en mye mer rotete prosess, med masse redigering til slutt. Da jeg begynte å skrive Papirdukkene hadde jeg hovedtrekkene i handlingen klare. Jeg visste hva plottet var, og hvordan den skulle slutte. Da er det veldig trygt å skrive, men så finner jeg på mye rart underveis, innenfor den rammen jeg har laget. Hvem som er morderen, er en av de tingene jeg finner ut mens jeg skriver. Jeg har en anelse når jeg begynner, men det kan forandre seg underveis. Jeg kan ikke vite alt, da ville jeg mistet interessen selv.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At dette er god skjønnlitteratur, samtidig som det er en spennende krim. Da blir jeg glad. Jeg vil at bøkene mine skal kunne leses som begge deler.
Er du i gang med et nytt prosjekt?
Bare så vidt. Jeg trengte en pause etter å ha skrevet denne boka!
