Gratulerer med din aller første roman! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Jeg er glad og stolt over endelig å ha klart det. Samtidig føles det veldig skummelt å slippe kontrollen nå som boken skal ut i verden.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Når folk får vite at man har skrevet en roman får man ofte spørsmålet «hva handler den om?». Som forfatter er det nesten umulig å si, fordi man ikke har den avstanden til teksten som er nødvendig for å kunne beskrive den i en eller to setninger. Kortversjonen er at det er en roman om kjærlighetens signifikasjonsprosesser, det vil si forholdet mellom kjærlighet og tegn. Dette er rimelig vagt, så jeg pleier å følge opp med følgende heispitsj: «Hovedpersonen hevder å være en kjærlighetens tegnekspert, men når hun selv forelsker seg, viser det seg at hun ikke er helt oppriktig mot leseren eller mot seg selv.» Så på et mer overfladisk nivå handler den om hvor koko man blir av å være forelsket. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Samtidig har jeg en lang rekke små og store poenger, fundert på ulike teorier fra blant annet litteraturvitenskap og fotografiteori, men også biologi. For meg inneholder boken også et ideologisk element, der hermeneutikken er en motvekt til en forflatning av kjærligheten i kapitalismen og patriarkatet. Ved å tilnærme meg kjærligheten slik den kommer til uttrykk som for eksempel i en gul jakke, knekkebrød eller sykling, prøver jeg å undersøke hvordan kjærligheten faktisk oppleves. I følge Barthes kommer en bukses essens ikke fram når den er glatt og strøkent presentert, som en bukse på en kleshenger på et kjøpesenter, men når den ligger i en skjødesløs krøll på gulvet. Jeg mener det samme gjelder for kjærligheten.
Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?
Etter at boksingelen Tosker jeg har elsket kom ut i 2017, ønsket forlaget en utvidelse i romanform. Da hadde jeg egentlig startet på en helt annen romanidé, men tenkte jaja, jeg kan skrive den litt kjapt, før jeg skriver den romanen jeg egentlig vil skrive. Syv år senere kan jeg se tilbake til en ekstremt lang og kronglete prosess. Jeg tror jeg har skrevet rundt tolv ulike romaner ut fra samme materiale. I begynnelsen het manuset «Tosker jeg har elsket og andre menn jeg har møtt», med kataloger av menn oppdelt i ulike kategorier som «spurver jeg har sjarmert» og «duder som har ydmyket meg». Men jeg strevde med å få på plass en rammefortelling med høy nok litterær kvalitet. Lenge het romanen «Barthes’ bukser», og hadde tunge teoretiske passasjer. Så leste jeg «Fra drømmehuset» av Carmen Maria Machado, og skjønte at jeg måtte tilbake til det fragmenterte. Vinteren 2023 var jeg en måned på Madeira og slettet hele rammefortellingen for å finne tilbake til kjernen i romanen. Det var egentlig først her tegnene og hermeneutikken utkrystalliserte seg. Så selve rammeverket kom til helt på slutten av prosessen. I mange år har jeg tenkt at «dette er siste runde, nå orker jeg ikke mer», men heldigvis er jeg en seig jævel. Og da jeg byttet forlag og fikk Thea som redaktør våren 2024, gikk det plutselig veldig fort. Når jeg ser tilbake har jeg lært utrolig mye i prosessen, og er glad for at ikke tidligere versjoner av boken fikk se dagens lys.
En håndbok til kjærligheten er det nok mange som vil ha. Men en hermeneutikers håndbok, fortell oss hvorfor vi skal ønske oss den!
Utgangspunktet for romanen var et behov for å prøve å dekode og forstå kjærligheten i en periode med heftig kjærlighetssorg. Men etter å ha forsøkt å finne en form på et uendelig stort og utflytende materiale, kom jeg fram til at jeg stadig vendte tilbake til tegntolkningen. Og derfra utkrystalliserte det seg et perspektiv det var verdt å satse på: nemlig en hermeneutisk tilnærming til kjærligheten. Hovedpersonen, som jeg kaller for hermeneutikeren, observerer både i seg selv og de rundt henne en helt urealistisk tilnærming til kjærligheten, der man nærmest oppfatter den som magi. Men det har vist seg gang på gang at forklaringsmodeller som magi, skjebnen eller tilfeldighetene ikke holder mål. Derfor er det tvingende nødvendig med en vitenskapelig og systematisk tilnærming til kjærligheten, og til hvordan den oppstår og forsvinner. Og det er her hermeneutikken kommer inn. Den blir ikke bare en tilnærming til kjærligheten, men settes opp som et livsprinsipp, der bare de aller modigste tør å leve som hermeneutiker. Så for å snu spørsmålet: Hermeneutikeren ville nok mene at man burde ha en hermeneutisk håndbok til alt i livet.
I boken møter vi en kvinne som bikker 30, og som stadig forviller seg i forelskelser. Men hun insisterer på at hun er en tegnekspert. Hvorfor går det stadig galt? Eller går det egentlig så galt?
Det finnes en dobbelthet i boken. På den ene siden forsvarer hovedpersonen den typen av kjærlighet som ikke ender i ekteskap og livslangt samliv. For som Barthes sier, hvorfor er det bedre at det varer enn at det brenner? Hovedpersonen hevder at hermeneutikerne elsker mer intenst og ekte enn de såkalte «tolkningstypikerne». Samtidig er det tydelig at hun stadig sårer seg selv ved å tegntolke menn som ikke er tilgjengelig. Med tilknytningsteorien ville man nok si at hun har en engstelig tilknytning. Samtidig vil jeg som forfatter insistere på at kjærligheten er krøllete og rar, på samme måte som Barthes’ bukser, og at alt annet er en løgn. Derfor er romanen en feiring av mislykkede forsøk på kjærlighet. Fordi de ikke er feiltak, men viser kjærlighetens og begjærets sanne vesen. Om du mislykkes i kjærligheten, gjør du det riktig!
Det sies at folk ikke forelsker seg så lett lenger. At dating-apper har ødelagt folks evner til å flørte. Kanskje trenger folk i dag en håndbok til kjærligheten mer enn noen gang?
Da Choderlos de Laclos’ brevroman Farlige forbindelser kom ut i 1782, blomstret kurtisen opp i Europa, fordi folk brukte tegnene i boken til å flørte. Jeg håper det samme skjer i kjølvannet av Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de har kjent seg igjen i den og blitt berørt. Men ellers vil jeg gjerne høre at den er morsom, smart og original.
Når og hvor skriver du?
Det er ikke alltid lett å ha en fungerende skriverutine i hverdagen. Som person med menstruasjonssyklus svinger kreativiteten og klartenktheten helt enormt fra uke til uke. Noen uker kan jeg produsere utrolig mye bra, andre uker klarer jeg knapt å få ut et ord. Det meste av Hermeneutikerens håndbok har jeg skrevet på et av Berlins to statsbiblioteker. Det hjelper å være omringet av strenge tyske akademikere. Da sitter man ikke og scroller på Instagram. Samtidig som jeg er avhengig av ro rundt meg når jeg skriver. Jeg prøvde å sitte i et kontorfellesskap en periode, men herregud så bråkete folk er. Ofte hører jeg på musikk når jeg skriver. Det er kanskje paradoksalt med tanke på at jeg vil ha ro og fred, men jeg har kondisjonert hjernen til å komme inn i skrivemodus når jeg setter på en skrivespilleliste. Dessuten hjelper det meg med å regulere nervesystemet. Om jeg er stresset setter jeg på rolig musikk, og om jeg er trøtt setter jeg på upbeat elektronisk musikk. Oftest fungerer jeg best om formiddagen, men da er det mange forstyrrelser og avbrytelser som ødelegger skriveflyten og konsentrasjonen. Om kvelden kan det være lettere å komme inn i flytstadiet. Jeg kan lure meg selv ved at jeg tenker at jeg bare skal åpne dokumentet og titte på det og plutselig kan det ha gått flere timer, og teksten bare renner ut av meg. Men de beste ideene kommer når jeg er ute og går eller står i dusjen etter en treningsøkt.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Når det gjelder denne boken er jeg spesielt inspirert av Roland Barthes, spesielt Fragmenter av kjærlighetens språk, og av Niklas Luhmanns Liebe als Passion. Jeg henviser i tillegg til en rekke forfattere, som Maggie Nelson, Anne Carson, Franz Kafka og Goethe. Jeg blir også inspirert av kunst, spesielt av billedkunst og av gode sangtekster. Ellers plukker jeg alltids opp en situasjon eller setning fra livet. Det er jo ofte mer koko enn fiksjonen. Jeg skal innrømme at jeg har gått fra en skikkelig dårlig date og tenkt, yes, dette blir fantastisk litteratur!
Hva er ditt beste skrivetips?
Skriv et shitty first draft! Derfra er det overraskende kort vei til en god tekst.
Gratulerer med din aller første roman! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Jeg er glad og stolt over endelig å ha klart det. Samtidig føles det veldig skummelt å slippe kontrollen nå som boken skal ut i verden.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Når folk får vite at man har skrevet en roman får man ofte spørsmålet «hva handler den om?». Som forfatter er det nesten umulig å si, fordi man ikke har den avstanden til teksten som er nødvendig for å kunne beskrive den i en eller to setninger. Kortversjonen er at det er en roman om kjærlighetens signifikasjonsprosesser, det vil si forholdet mellom kjærlighet og tegn. Dette er rimelig vagt, så jeg pleier å følge opp med følgende heispitsj: «Hovedpersonen hevder å være en kjærlighetens tegnekspert, men når hun selv forelsker seg, viser det seg at hun ikke er helt oppriktig mot leseren eller mot seg selv.» Så på et mer overfladisk nivå handler den om hvor koko man blir av å være forelsket. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Samtidig har jeg en lang rekke små og store poenger, fundert på ulike teorier fra blant annet litteraturvitenskap og fotografiteori, men også biologi. For meg inneholder boken også et ideologisk element, der hermeneutikken er en motvekt til en forflatning av kjærligheten i kapitalismen og patriarkatet. Ved å tilnærme meg kjærligheten slik den kommer til uttrykk som for eksempel i en gul jakke, knekkebrød eller sykling, prøver jeg å undersøke hvordan kjærligheten faktisk oppleves. I følge Barthes kommer en bukses essens ikke fram når den er glatt og strøkent presentert, som en bukse på en kleshenger på et kjøpesenter, men når den ligger i en skjødesløs krøll på gulvet. Jeg mener det samme gjelder for kjærligheten.
Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?
Etter at boksingelen Tosker jeg har elsket kom ut i 2017, ønsket forlaget en utvidelse i romanform. Da hadde jeg egentlig startet på en helt annen romanidé, men tenkte jaja, jeg kan skrive den litt kjapt, før jeg skriver den romanen jeg egentlig vil skrive. Syv år senere kan jeg se tilbake til en ekstremt lang og kronglete prosess. Jeg tror jeg har skrevet rundt tolv ulike romaner ut fra samme materiale. I begynnelsen het manuset «Tosker jeg har elsket og andre menn jeg har møtt», med kataloger av menn oppdelt i ulike kategorier som «spurver jeg har sjarmert» og «duder som har ydmyket meg». Men jeg strevde med å få på plass en rammefortelling med høy nok litterær kvalitet. Lenge het romanen «Barthes’ bukser», og hadde tunge teoretiske passasjer. Så leste jeg «Fra drømmehuset» av Carmen Maria Machado, og skjønte at jeg måtte tilbake til det fragmenterte. Vinteren 2023 var jeg en måned på Madeira og slettet hele rammefortellingen for å finne tilbake til kjernen i romanen. Det var egentlig først her tegnene og hermeneutikken utkrystalliserte seg. Så selve rammeverket kom til helt på slutten av prosessen. I mange år har jeg tenkt at «dette er siste runde, nå orker jeg ikke mer», men heldigvis er jeg en seig jævel. Og da jeg byttet forlag og fikk Thea som redaktør våren 2024, gikk det plutselig veldig fort. Når jeg ser tilbake har jeg lært utrolig mye i prosessen, og er glad for at ikke tidligere versjoner av boken fikk se dagens lys.
En håndbok til kjærligheten er det nok mange som vil ha. Men en hermeneutikers håndbok, fortell oss hvorfor vi skal ønske oss den!
Utgangspunktet for romanen var et behov for å prøve å dekode og forstå kjærligheten i en periode med heftig kjærlighetssorg. Men etter å ha forsøkt å finne en form på et uendelig stort og utflytende materiale, kom jeg fram til at jeg stadig vendte tilbake til tegntolkningen. Og derfra utkrystalliserte det seg et perspektiv det var verdt å satse på: nemlig en hermeneutisk tilnærming til kjærligheten. Hovedpersonen, som jeg kaller for hermeneutikeren, observerer både i seg selv og de rundt henne en helt urealistisk tilnærming til kjærligheten, der man nærmest oppfatter den som magi. Men det har vist seg gang på gang at forklaringsmodeller som magi, skjebnen eller tilfeldighetene ikke holder mål. Derfor er det tvingende nødvendig med en vitenskapelig og systematisk tilnærming til kjærligheten, og til hvordan den oppstår og forsvinner. Og det er her hermeneutikken kommer inn. Den blir ikke bare en tilnærming til kjærligheten, men settes opp som et livsprinsipp, der bare de aller modigste tør å leve som hermeneutiker. Så for å snu spørsmålet: Hermeneutikeren ville nok mene at man burde ha en hermeneutisk håndbok til alt i livet.
I boken møter vi en kvinne som bikker 30, og som stadig forviller seg i forelskelser. Men hun insisterer på at hun er en tegnekspert. Hvorfor går det stadig galt? Eller går det egentlig så galt?
Det finnes en dobbelthet i boken. På den ene siden forsvarer hovedpersonen den typen av kjærlighet som ikke ender i ekteskap og livslangt samliv. For som Barthes sier, hvorfor er det bedre at det varer enn at det brenner? Hovedpersonen hevder at hermeneutikerne elsker mer intenst og ekte enn de såkalte «tolkningstypikerne». Samtidig er det tydelig at hun stadig sårer seg selv ved å tegntolke menn som ikke er tilgjengelig. Med tilknytningsteorien ville man nok si at hun har en engstelig tilknytning. Samtidig vil jeg som forfatter insistere på at kjærligheten er krøllete og rar, på samme måte som Barthes’ bukser, og at alt annet er en løgn. Derfor er romanen en feiring av mislykkede forsøk på kjærlighet. Fordi de ikke er feiltak, men viser kjærlighetens og begjærets sanne vesen. Om du mislykkes i kjærligheten, gjør du det riktig!
Det sies at folk ikke forelsker seg så lett lenger. At dating-apper har ødelagt folks evner til å flørte. Kanskje trenger folk i dag en håndbok til kjærligheten mer enn noen gang?
Da Choderlos de Laclos’ brevroman Farlige forbindelser kom ut i 1782, blomstret kurtisen opp i Europa, fordi folk brukte tegnene i boken til å flørte. Jeg håper det samme skjer i kjølvannet av Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de har kjent seg igjen i den og blitt berørt. Men ellers vil jeg gjerne høre at den er morsom, smart og original.
Når og hvor skriver du?
Det er ikke alltid lett å ha en fungerende skriverutine i hverdagen. Som person med menstruasjonssyklus svinger kreativiteten og klartenktheten helt enormt fra uke til uke. Noen uker kan jeg produsere utrolig mye bra, andre uker klarer jeg knapt å få ut et ord. Det meste av Hermeneutikerens håndbok har jeg skrevet på et av Berlins to statsbiblioteker. Det hjelper å være omringet av strenge tyske akademikere. Da sitter man ikke og scroller på Instagram. Samtidig som jeg er avhengig av ro rundt meg når jeg skriver. Jeg prøvde å sitte i et kontorfellesskap en periode, men herregud så bråkete folk er. Ofte hører jeg på musikk når jeg skriver. Det er kanskje paradoksalt med tanke på at jeg vil ha ro og fred, men jeg har kondisjonert hjernen til å komme inn i skrivemodus når jeg setter på en skrivespilleliste. Dessuten hjelper det meg med å regulere nervesystemet. Om jeg er stresset setter jeg på rolig musikk, og om jeg er trøtt setter jeg på upbeat elektronisk musikk. Oftest fungerer jeg best om formiddagen, men da er det mange forstyrrelser og avbrytelser som ødelegger skriveflyten og konsentrasjonen. Om kvelden kan det være lettere å komme inn i flytstadiet. Jeg kan lure meg selv ved at jeg tenker at jeg bare skal åpne dokumentet og titte på det og plutselig kan det ha gått flere timer, og teksten bare renner ut av meg. Men de beste ideene kommer når jeg er ute og går eller står i dusjen etter en treningsøkt.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Når det gjelder denne boken er jeg spesielt inspirert av Roland Barthes, spesielt Fragmenter av kjærlighetens språk, og av Niklas Luhmanns Liebe als Passion. Jeg henviser i tillegg til en rekke forfattere, som Maggie Nelson, Anne Carson, Franz Kafka og Goethe. Jeg blir også inspirert av kunst, spesielt av billedkunst og av gode sangtekster. Ellers plukker jeg alltids opp en situasjon eller setning fra livet. Det er jo ofte mer koko enn fiksjonen. Jeg skal innrømme at jeg har gått fra en skikkelig dårlig date og tenkt, yes, dette blir fantastisk litteratur!
Hva er ditt beste skrivetips?
Skriv et shitty first draft! Derfra er det overraskende kort vei til en god tekst.
Gratulerer med din aller første roman! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Jeg er glad og stolt over endelig å ha klart det. Samtidig føles det veldig skummelt å slippe kontrollen nå som boken skal ut i verden.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Når folk får vite at man har skrevet en roman får man ofte spørsmålet «hva handler den om?». Som forfatter er det nesten umulig å si, fordi man ikke har den avstanden til teksten som er nødvendig for å kunne beskrive den i en eller to setninger. Kortversjonen er at det er en roman om kjærlighetens signifikasjonsprosesser, det vil si forholdet mellom kjærlighet og tegn. Dette er rimelig vagt, så jeg pleier å følge opp med følgende heispitsj: «Hovedpersonen hevder å være en kjærlighetens tegnekspert, men når hun selv forelsker seg, viser det seg at hun ikke er helt oppriktig mot leseren eller mot seg selv.» Så på et mer overfladisk nivå handler den om hvor koko man blir av å være forelsket. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Samtidig har jeg en lang rekke små og store poenger, fundert på ulike teorier fra blant annet litteraturvitenskap og fotografiteori, men også biologi. For meg inneholder boken også et ideologisk element, der hermeneutikken er en motvekt til en forflatning av kjærligheten i kapitalismen og patriarkatet. Ved å tilnærme meg kjærligheten slik den kommer til uttrykk som for eksempel i en gul jakke, knekkebrød eller sykling, prøver jeg å undersøke hvordan kjærligheten faktisk oppleves. I følge Barthes kommer en bukses essens ikke fram når den er glatt og strøkent presentert, som en bukse på en kleshenger på et kjøpesenter, men når den ligger i en skjødesløs krøll på gulvet. Jeg mener det samme gjelder for kjærligheten.
Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?
Etter at boksingelen Tosker jeg har elsket kom ut i 2017, ønsket forlaget en utvidelse i romanform. Da hadde jeg egentlig startet på en helt annen romanidé, men tenkte jaja, jeg kan skrive den litt kjapt, før jeg skriver den romanen jeg egentlig vil skrive. Syv år senere kan jeg se tilbake til en ekstremt lang og kronglete prosess. Jeg tror jeg har skrevet rundt tolv ulike romaner ut fra samme materiale. I begynnelsen het manuset «Tosker jeg har elsket og andre menn jeg har møtt», med kataloger av menn oppdelt i ulike kategorier som «spurver jeg har sjarmert» og «duder som har ydmyket meg». Men jeg strevde med å få på plass en rammefortelling med høy nok litterær kvalitet. Lenge het romanen «Barthes’ bukser», og hadde tunge teoretiske passasjer. Så leste jeg «Fra drømmehuset» av Carmen Maria Machado, og skjønte at jeg måtte tilbake til det fragmenterte. Vinteren 2023 var jeg en måned på Madeira og slettet hele rammefortellingen for å finne tilbake til kjernen i romanen. Det var egentlig først her tegnene og hermeneutikken utkrystalliserte seg. Så selve rammeverket kom til helt på slutten av prosessen. I mange år har jeg tenkt at «dette er siste runde, nå orker jeg ikke mer», men heldigvis er jeg en seig jævel. Og da jeg byttet forlag og fikk Thea som redaktør våren 2024, gikk det plutselig veldig fort. Når jeg ser tilbake har jeg lært utrolig mye i prosessen, og er glad for at ikke tidligere versjoner av boken fikk se dagens lys.
En håndbok til kjærligheten er det nok mange som vil ha. Men en hermeneutikers håndbok, fortell oss hvorfor vi skal ønske oss den!
Utgangspunktet for romanen var et behov for å prøve å dekode og forstå kjærligheten i en periode med heftig kjærlighetssorg. Men etter å ha forsøkt å finne en form på et uendelig stort og utflytende materiale, kom jeg fram til at jeg stadig vendte tilbake til tegntolkningen. Og derfra utkrystalliserte det seg et perspektiv det var verdt å satse på: nemlig en hermeneutisk tilnærming til kjærligheten. Hovedpersonen, som jeg kaller for hermeneutikeren, observerer både i seg selv og de rundt henne en helt urealistisk tilnærming til kjærligheten, der man nærmest oppfatter den som magi. Men det har vist seg gang på gang at forklaringsmodeller som magi, skjebnen eller tilfeldighetene ikke holder mål. Derfor er det tvingende nødvendig med en vitenskapelig og systematisk tilnærming til kjærligheten, og til hvordan den oppstår og forsvinner. Og det er her hermeneutikken kommer inn. Den blir ikke bare en tilnærming til kjærligheten, men settes opp som et livsprinsipp, der bare de aller modigste tør å leve som hermeneutiker. Så for å snu spørsmålet: Hermeneutikeren ville nok mene at man burde ha en hermeneutisk håndbok til alt i livet.
I boken møter vi en kvinne som bikker 30, og som stadig forviller seg i forelskelser. Men hun insisterer på at hun er en tegnekspert. Hvorfor går det stadig galt? Eller går det egentlig så galt?
Det finnes en dobbelthet i boken. På den ene siden forsvarer hovedpersonen den typen av kjærlighet som ikke ender i ekteskap og livslangt samliv. For som Barthes sier, hvorfor er det bedre at det varer enn at det brenner? Hovedpersonen hevder at hermeneutikerne elsker mer intenst og ekte enn de såkalte «tolkningstypikerne». Samtidig er det tydelig at hun stadig sårer seg selv ved å tegntolke menn som ikke er tilgjengelig. Med tilknytningsteorien ville man nok si at hun har en engstelig tilknytning. Samtidig vil jeg som forfatter insistere på at kjærligheten er krøllete og rar, på samme måte som Barthes’ bukser, og at alt annet er en løgn. Derfor er romanen en feiring av mislykkede forsøk på kjærlighet. Fordi de ikke er feiltak, men viser kjærlighetens og begjærets sanne vesen. Om du mislykkes i kjærligheten, gjør du det riktig!
Det sies at folk ikke forelsker seg så lett lenger. At dating-apper har ødelagt folks evner til å flørte. Kanskje trenger folk i dag en håndbok til kjærligheten mer enn noen gang?
Da Choderlos de Laclos’ brevroman Farlige forbindelser kom ut i 1782, blomstret kurtisen opp i Europa, fordi folk brukte tegnene i boken til å flørte. Jeg håper det samme skjer i kjølvannet av Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de har kjent seg igjen i den og blitt berørt. Men ellers vil jeg gjerne høre at den er morsom, smart og original.
Når og hvor skriver du?
Det er ikke alltid lett å ha en fungerende skriverutine i hverdagen. Som person med menstruasjonssyklus svinger kreativiteten og klartenktheten helt enormt fra uke til uke. Noen uker kan jeg produsere utrolig mye bra, andre uker klarer jeg knapt å få ut et ord. Det meste av Hermeneutikerens håndbok har jeg skrevet på et av Berlins to statsbiblioteker. Det hjelper å være omringet av strenge tyske akademikere. Da sitter man ikke og scroller på Instagram. Samtidig som jeg er avhengig av ro rundt meg når jeg skriver. Jeg prøvde å sitte i et kontorfellesskap en periode, men herregud så bråkete folk er. Ofte hører jeg på musikk når jeg skriver. Det er kanskje paradoksalt med tanke på at jeg vil ha ro og fred, men jeg har kondisjonert hjernen til å komme inn i skrivemodus når jeg setter på en skrivespilleliste. Dessuten hjelper det meg med å regulere nervesystemet. Om jeg er stresset setter jeg på rolig musikk, og om jeg er trøtt setter jeg på upbeat elektronisk musikk. Oftest fungerer jeg best om formiddagen, men da er det mange forstyrrelser og avbrytelser som ødelegger skriveflyten og konsentrasjonen. Om kvelden kan det være lettere å komme inn i flytstadiet. Jeg kan lure meg selv ved at jeg tenker at jeg bare skal åpne dokumentet og titte på det og plutselig kan det ha gått flere timer, og teksten bare renner ut av meg. Men de beste ideene kommer når jeg er ute og går eller står i dusjen etter en treningsøkt.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Når det gjelder denne boken er jeg spesielt inspirert av Roland Barthes, spesielt Fragmenter av kjærlighetens språk, og av Niklas Luhmanns Liebe als Passion. Jeg henviser i tillegg til en rekke forfattere, som Maggie Nelson, Anne Carson, Franz Kafka og Goethe. Jeg blir også inspirert av kunst, spesielt av billedkunst og av gode sangtekster. Ellers plukker jeg alltids opp en situasjon eller setning fra livet. Det er jo ofte mer koko enn fiksjonen. Jeg skal innrømme at jeg har gått fra en skikkelig dårlig date og tenkt, yes, dette blir fantastisk litteratur!
Hva er ditt beste skrivetips?
Skriv et shitty first draft! Derfra er det overraskende kort vei til en god tekst.
