Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Som en bok om lys og mørke. Dag og natt. Sorg og håp.
Hva var ideen til fortellingen?
Ideene mine er veldig enkle og kan nesten ikke kalles ideer engang. De er mer som tankebilder. Jeg tenkte på en mann som kommer tilbake til barndomshjemmet etter at moren hans er død. Og det var som om dette tenkte huset nærmest kom ferdig utstyrt med en praktfull teppevev i et rom i andre etasje. Å la den veven fortelle om Draumkvedet, virket på en måte innlysende.
Fortellingen om den lille gutten som døde i det samme huset tretti år tidligere, kom nærmest av seg selv.
Din forrige roman het «Nattsang», og din nye roman «Dag fra natt». Henger de to romanene sammen på noe vis?
Ja. Det er litt vanskelig å si nøyaktig hvordan, men for eksempel så står et far-sønn-forhold sentralt i begge bøkene. Eller rettere sagt så handler begge delvis om å være far. Om visse aspekter ved den rollen. Ellers er begge også forankret i landskapene i Telemark. I «Nattsang» henger dette sammen med fuglekikkingen til far og sønn. I «Dag fra natt» kommer landskapet til syne gjennom Draumkvedet, kanskje først og fremst i morens tolking av middelalderballaden på den store teppeveven.
Tittelen gir bibelske assosiasjoner, det er jo det Gud gjør da han skaper verden, skiller dag fra natt. Hvorfor kalte du den det?
Handlingen foregår gjennom en natt midt på vinteren. Som også handlingen i Draumkvedet gjør. På denne tiden er verden på det mørkeste her i nord. Dette mørket fantes det en stor frykt for, i middelalderen, men også langt senere, kanskje til og med inn i forrige århundre. Det lille lyset som er der i disse vinterdagene, er det tittelen egentlig viser til. Den smale strimen av lys som hindrer natten på begge sider i å klappe sammen og bli til et eneste stort mørke.
Draumkvedet spiller en viktig rolle i «Dag fra natt». Hva er ditt forhold til Norges mest kjente folkevise?
Jeg ble veldig opptatt av Draumkvedet via en bok en gang på midten av 90-tallet. Da ble det arrangert et Draumkvedet-symposium i Heddal, og i etterkant av dette utga Telemark historielag en bok med alle foredragene fra symposiet. På samme tid oppdaget jeg Agnes Buen Garnås sin fantastiske innspilling fra 1984, som jeg lyttet (og fortsatt lytter) mye til. Etter det har jeg alltid regnet med at jeg kom til å skrive om det en gang. Men det nytter ikke å bestemme seg for å gjøre noe sånt. Det må nærmest ville seg av seg selv. Det gjorde det denne gangen.
Det er ikke første gang du bruker elementer fra eldre norsk historie i bøkene dine. Hva er det med disse historiske foreleggene som inspirerer deg?
Vi lever ikke i en enestående interessant tid som startet for noen tiår siden. Vi lever i en veldig gammel verden, og alt vi gjør og sier er det på et vis noen andre som gjør og sier gjennom oss. De døde er til stede i absolutt alt. Ikke bare våre kjære avdøde, som foreldre og besteforeldre. Jeg tenker ikke først og fremst på disse, men på alle mennesker som noen gang har levd. Alle deres gjerninger og tanker. Dette er et perspektiv på livet som har stor betydning for meg. Jeg ser meg selv som en fortsettelse av alle disse andre.
Dette er sjette år på rad at du utgir en roman i begynnelsen av januar. Mange blir imponert over hvor produktiv du er. Er du litt imponert selv?
Nei, men kanskje litt forundret.
Man blir jo også nysgjerrig på din skrivepraksis. Når og hvor skriver du? Og hvor henter du inspirasjon?
Jeg skriver når det passer meg og der jeg måtte være når det passer meg å skrive. Som oftest er dette hjemme hos meg selv på Gvarv i Telemark eller hos kjæresten min i Horten.
Når det gjelder inspirasjon, så er det et begrep jeg ikke har noe forhold til. Bøkene er ganske enkelt en måte å tenke på. Jeg tenker selvsagt helt vanlige tanker også, så å si «i løse luften», men de er ikke spesielt dype eller interessante. Gjennom bøkene føler jeg at jeg er i kontakt med noe som ellers er stengt for meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men tenker at jeg kanskje ikke skal vite det heller.
Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Som en bok om lys og mørke. Dag og natt. Sorg og håp.
Hva var ideen til fortellingen?
Ideene mine er veldig enkle og kan nesten ikke kalles ideer engang. De er mer som tankebilder. Jeg tenkte på en mann som kommer tilbake til barndomshjemmet etter at moren hans er død. Og det var som om dette tenkte huset nærmest kom ferdig utstyrt med en praktfull teppevev i et rom i andre etasje. Å la den veven fortelle om Draumkvedet, virket på en måte innlysende.
Fortellingen om den lille gutten som døde i det samme huset tretti år tidligere, kom nærmest av seg selv.
Din forrige roman het «Nattsang», og din nye roman «Dag fra natt». Henger de to romanene sammen på noe vis?
Ja. Det er litt vanskelig å si nøyaktig hvordan, men for eksempel så står et far-sønn-forhold sentralt i begge bøkene. Eller rettere sagt så handler begge delvis om å være far. Om visse aspekter ved den rollen. Ellers er begge også forankret i landskapene i Telemark. I «Nattsang» henger dette sammen med fuglekikkingen til far og sønn. I «Dag fra natt» kommer landskapet til syne gjennom Draumkvedet, kanskje først og fremst i morens tolking av middelalderballaden på den store teppeveven.
Tittelen gir bibelske assosiasjoner, det er jo det Gud gjør da han skaper verden, skiller dag fra natt. Hvorfor kalte du den det?
Handlingen foregår gjennom en natt midt på vinteren. Som også handlingen i Draumkvedet gjør. På denne tiden er verden på det mørkeste her i nord. Dette mørket fantes det en stor frykt for, i middelalderen, men også langt senere, kanskje til og med inn i forrige århundre. Det lille lyset som er der i disse vinterdagene, er det tittelen egentlig viser til. Den smale strimen av lys som hindrer natten på begge sider i å klappe sammen og bli til et eneste stort mørke.
Draumkvedet spiller en viktig rolle i «Dag fra natt». Hva er ditt forhold til Norges mest kjente folkevise?
Jeg ble veldig opptatt av Draumkvedet via en bok en gang på midten av 90-tallet. Da ble det arrangert et Draumkvedet-symposium i Heddal, og i etterkant av dette utga Telemark historielag en bok med alle foredragene fra symposiet. På samme tid oppdaget jeg Agnes Buen Garnås sin fantastiske innspilling fra 1984, som jeg lyttet (og fortsatt lytter) mye til. Etter det har jeg alltid regnet med at jeg kom til å skrive om det en gang. Men det nytter ikke å bestemme seg for å gjøre noe sånt. Det må nærmest ville seg av seg selv. Det gjorde det denne gangen.
Det er ikke første gang du bruker elementer fra eldre norsk historie i bøkene dine. Hva er det med disse historiske foreleggene som inspirerer deg?
Vi lever ikke i en enestående interessant tid som startet for noen tiår siden. Vi lever i en veldig gammel verden, og alt vi gjør og sier er det på et vis noen andre som gjør og sier gjennom oss. De døde er til stede i absolutt alt. Ikke bare våre kjære avdøde, som foreldre og besteforeldre. Jeg tenker ikke først og fremst på disse, men på alle mennesker som noen gang har levd. Alle deres gjerninger og tanker. Dette er et perspektiv på livet som har stor betydning for meg. Jeg ser meg selv som en fortsettelse av alle disse andre.
Dette er sjette år på rad at du utgir en roman i begynnelsen av januar. Mange blir imponert over hvor produktiv du er. Er du litt imponert selv?
Nei, men kanskje litt forundret.
Man blir jo også nysgjerrig på din skrivepraksis. Når og hvor skriver du? Og hvor henter du inspirasjon?
Jeg skriver når det passer meg og der jeg måtte være når det passer meg å skrive. Som oftest er dette hjemme hos meg selv på Gvarv i Telemark eller hos kjæresten min i Horten.
Når det gjelder inspirasjon, så er det et begrep jeg ikke har noe forhold til. Bøkene er ganske enkelt en måte å tenke på. Jeg tenker selvsagt helt vanlige tanker også, så å si «i løse luften», men de er ikke spesielt dype eller interessante. Gjennom bøkene føler jeg at jeg er i kontakt med noe som ellers er stengt for meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men tenker at jeg kanskje ikke skal vite det heller.
Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Som en bok om lys og mørke. Dag og natt. Sorg og håp.
Hva var ideen til fortellingen?
Ideene mine er veldig enkle og kan nesten ikke kalles ideer engang. De er mer som tankebilder. Jeg tenkte på en mann som kommer tilbake til barndomshjemmet etter at moren hans er død. Og det var som om dette tenkte huset nærmest kom ferdig utstyrt med en praktfull teppevev i et rom i andre etasje. Å la den veven fortelle om Draumkvedet, virket på en måte innlysende.
Fortellingen om den lille gutten som døde i det samme huset tretti år tidligere, kom nærmest av seg selv.
Din forrige roman het «Nattsang», og din nye roman «Dag fra natt». Henger de to romanene sammen på noe vis?
Ja. Det er litt vanskelig å si nøyaktig hvordan, men for eksempel så står et far-sønn-forhold sentralt i begge bøkene. Eller rettere sagt så handler begge delvis om å være far. Om visse aspekter ved den rollen. Ellers er begge også forankret i landskapene i Telemark. I «Nattsang» henger dette sammen med fuglekikkingen til far og sønn. I «Dag fra natt» kommer landskapet til syne gjennom Draumkvedet, kanskje først og fremst i morens tolking av middelalderballaden på den store teppeveven.
Tittelen gir bibelske assosiasjoner, det er jo det Gud gjør da han skaper verden, skiller dag fra natt. Hvorfor kalte du den det?
Handlingen foregår gjennom en natt midt på vinteren. Som også handlingen i Draumkvedet gjør. På denne tiden er verden på det mørkeste her i nord. Dette mørket fantes det en stor frykt for, i middelalderen, men også langt senere, kanskje til og med inn i forrige århundre. Det lille lyset som er der i disse vinterdagene, er det tittelen egentlig viser til. Den smale strimen av lys som hindrer natten på begge sider i å klappe sammen og bli til et eneste stort mørke.
Draumkvedet spiller en viktig rolle i «Dag fra natt». Hva er ditt forhold til Norges mest kjente folkevise?
Jeg ble veldig opptatt av Draumkvedet via en bok en gang på midten av 90-tallet. Da ble det arrangert et Draumkvedet-symposium i Heddal, og i etterkant av dette utga Telemark historielag en bok med alle foredragene fra symposiet. På samme tid oppdaget jeg Agnes Buen Garnås sin fantastiske innspilling fra 1984, som jeg lyttet (og fortsatt lytter) mye til. Etter det har jeg alltid regnet med at jeg kom til å skrive om det en gang. Men det nytter ikke å bestemme seg for å gjøre noe sånt. Det må nærmest ville seg av seg selv. Det gjorde det denne gangen.
Det er ikke første gang du bruker elementer fra eldre norsk historie i bøkene dine. Hva er det med disse historiske foreleggene som inspirerer deg?
Vi lever ikke i en enestående interessant tid som startet for noen tiår siden. Vi lever i en veldig gammel verden, og alt vi gjør og sier er det på et vis noen andre som gjør og sier gjennom oss. De døde er til stede i absolutt alt. Ikke bare våre kjære avdøde, som foreldre og besteforeldre. Jeg tenker ikke først og fremst på disse, men på alle mennesker som noen gang har levd. Alle deres gjerninger og tanker. Dette er et perspektiv på livet som har stor betydning for meg. Jeg ser meg selv som en fortsettelse av alle disse andre.
Dette er sjette år på rad at du utgir en roman i begynnelsen av januar. Mange blir imponert over hvor produktiv du er. Er du litt imponert selv?
Nei, men kanskje litt forundret.
Man blir jo også nysgjerrig på din skrivepraksis. Når og hvor skriver du? Og hvor henter du inspirasjon?
Jeg skriver når det passer meg og der jeg måtte være når det passer meg å skrive. Som oftest er dette hjemme hos meg selv på Gvarv i Telemark eller hos kjæresten min i Horten.
Når det gjelder inspirasjon, så er det et begrep jeg ikke har noe forhold til. Bøkene er ganske enkelt en måte å tenke på. Jeg tenker selvsagt helt vanlige tanker også, så å si «i løse luften», men de er ikke spesielt dype eller interessante. Gjennom bøkene føler jeg at jeg er i kontakt med noe som ellers er stengt for meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men tenker at jeg kanskje ikke skal vite det heller.