Gratulerer med ny roman! Hvordan kjennes det nå som boken er sendt i trykken og lanseringsfasen går i gang?
Det kjennes bra. Jeg liker den siste etappen med en bok godt, å pusse og luke bort overflødige ord, og det er viktig for meg å ha tid nok i den fasen. Men til slutt må jeg jo gi boken fra meg, så den kan trykkes. Det har vært en annerledes bok å skrive, jeg er litt ekstra spent denne gangen, på hvordan andre leser den.
Kort fortalt, hva er din heispitsj på Balladen om Trotskij på Sørlandet og det store sviket mot revolusjonen?
Heispitch for et veldig lavt hus: Revolusjonslederen Leo Trotskij ferierer på Sørlandet mens verden koker. For et høyere hus: Revolusjonslederen Trotskij er Stalins hovedfiende. Han får politisk asyl i Norge av den første arbeiderpartiregjeringen, og bor på Hønefoss i ett år der han forfatter det definitive oppgjøret med Stalin – boken «Revolution betrayed». Sommeren 1936 er boken i trykken, og han sier til kona Natalia: Nå vil jeg på ferie. Og her begynner fortellingen om «Trotskij på Sørlandet og det store sviket mot revolusjonen». De får følge av to unge mennesker som skal holde vakt, lage mat og dra på fisketurer med dem. Det er disse fire, en sommeruke på Sørlandet, på den lille øya Stangnesholmen. Her har de det fredelig, men på fastlandet setter Nasjonal samling i gang en aksjon mot dem, Stalin begynner sine utrenskninger, Hitler og Mussolini råder scenen i Europa, mens Norges etter hvert kjente bronselag i fotball spiller mot Tyskland i OL i Berlin. Mange er ute etter Leo Trotskij og hans kone Natalia Sedova, men selv fisker de, bader og hygger seg på en liten holme på Sørlandet.
Dette er vel et relativt ukjent, men likevel eksplosivt stykke norsk historie? Hvordan har denne historien blitt forvaltet i Norge tidligere?
Trotskijs opphold i Norge har blitt behandlet i et par sakprosabøker, av Yngvar Ustvedt og av Oddvar Høidal. Det er gode og interessante bøker. Oppholdet i landet ble jo etter hvert en skikkelig hodepine for regjeringen Nygaardsvold, og spesielt for justisminister Trygve Lie. Det var valg høsten 36, et valg som AP måtte vinne. Quislings NS var i ferd med å bygge seg opp, de håpet å komme på tinget, og brukte Trotskijs asyl for å ramme AP. Da Stalin anklaget Leo Trotskij for å være hjernen bak et planlagt kupp mot ham, ble det for mye for Lie og co, og de internerte/fengslet paret i en villa på Hurum, under strengt vakthold og sensur. Det er i ettertid enighet om at det var mye kreativ jus i regjeringens behandlingen av Trotskij, det ble laget noen ekstra paragrafer for å hindre ham i å ta til orde mot Stalin. Håkon Lie kaller det «et sår som aldri gror». Norge sendte ham jo til slutt ut, til Mexico hvor han endte med en isøks i hodet. Han var en kontroversiell figur, men at han var forfulgt er det ingen tvil om. Alt dette er jo behandlet i flere sakprosabøker, men sommeroppholdet på Sørlandet vet vi ikke så mye om, utover det han selv skrev, og det noen av de involverte fortalte til aviser og blader. Ferieuken har vært mitt lille «mikrokosmos» for å nærme meg karakteren. Det har vært et fint rom å skrive i, og boken er jo en roman, ikke sakprosa.
Hvordan startet arbeidet med romanen?
Interessen for stoffet begynte egentlig med et filmprosjekt. Det var regissør (nå teatersjef ved Oslo Nye Teater) Runar Hodne som kontaktet meg. Han var opptatt av Trotskijs opphold i landet og foreslo at vi skulle lage en spillefilm om det. Allerede i første prat om filmprosjektet slo det meg at denne sommerferieuken var er fint, avgrenset rom. Men jeg skrev et filmmanus om hele oppholdet, filmen starter idet Leo og Natalia Trotskij går i land på kaien i Oslo i 1935, og slutter idet de går av båten i Mexico halvannet år senere. Da er det nazisten Jonas Lie som ledsager dem til Mexico, der de tas imot av Frida Kahlo og Diego Rivera. Filmprosjektet var et godt prosjekt, men det kokte bort, kanskje ble det for stort og dyrt. Siden var det planer om et teaterstykke på Oslo Nye, men også det ble skrinlagt etter at byrådet i Oslo gjorde økonomien umulig der. Men denne uken på Sørlandet, som egentlig bare var en sekvens i filmen, hadde alltid fascinert meg. Og da NRK lukket døren for et serieprosjekt jeg holdt på med, da besluttet jeg å endelig skrive om Trotskij på Sørlandet.
Hvem var Trotskij sett med dine øyne?
Jeg vokste opp i Bergen, foreldrene mine jobbet innen skipsfart. Det var ingen kommunister i mils omkrets (tror jeg), men Trotskij-karakteren kjente jeg likevel til. Jeg visste ikke noe om ham eller om politikken, men som karakter sto han ut. Det var noe strengt og skolert ved ham, det var studiegrupper og bøker og briller. En merkevarebygger vil nok mene at han gjorde mye rett – stilen, håret, brillene, skjegget, dressene. En karikaturtegner kan risse ham opp på noen sekunder. Det er som om karakteren er laget for å huskes, det er noe veldig selvbevisst ved ham, synes jeg. Selv navnet Trotskij er velvalgt, som en logo. Egentlig het han jo Bronstein, men han valgte bort det jødiske navnet, tok Trotskij-navnet fra en fangevokter da han i all hast trengte navn i et falsk pass. Jeg tror ikke helt på det, jeg tipper han tenkte lenge og vel på hvilket navn som skulle stå i det passet, på et navn for «merkevaren» hans.
Politikken hans er også veldig konsekvent, han styrer etter prinsipper og ikke pragmatikk, og blir dermed en tydelig figur i det politiske landskapet. Men dette konsekvente var også problemet. Han var kantete, kranglevoren og vanskelig. Selvtilliten hans var voldsom og han følte nok at de færreste levde opp til hans skyhøye standard, det er ikke mange han beundret. Han var en mann med store ressurser, men også mange feil, og det fascinerer meg. Han var en betydelig politiske tenker, en fantastisk taler, skrev glitrende, han ledet den røde arme, men kunne bli keitete sosialt, han orket ikke coctailsnakk og sigarer, han kunne bli nervøs før taler, få febertokter og besvime. Han hatet pragmatisme. Alt som ikke kunne diskuteres prinsipielt og ideologisk, var uten interesse for ham. Jeg har alltid følt at pragmatisme vs prinsipper tematiseres i fortellingen om Trotskij. Jeg synes jo generelt at det er for lite prinsipper i det politiske landskapet, det er vanskelig å få øye på ideologiene i det politikere snakker om. Hva mener de egentlig om de store størrelsene – frihet, likhet, forskjeller, individ, kollektiv. Det koker ofte ned til bompenger, egenandeler på ett eller annet, den slags. Men i Trotskijs tilfelle går det ofte for langt andre veien, for ham er pragmatisme et skjellsord. Og fordi han er så firkantet, arrogant og sikker i sin sak, blir han irriterende og står til slutt i veien for sitt eget prosjekt. Også i Norge, da han kom på kant med Trygve Lie. Han kunne sagt: Jeg ser at oppholdet mitt lager litt trøbbel, la oss snakke om det, så finner vi ut av det. Men slik er han ikke. Han slår neven i bordet og står på sitt. Dette firkantede interesserer meg.
Hvorfor har du valgt å kalle romanen en ballade?
Jeg følte nok at ordet ga meg et større dikterisk rom. Kanskje var jeg litt redd for at folk skulle tenke at det var en dokumentarbok, eller sakprosa, som det jo ikke er. Jeg dikter omkring noen virkelige karakterer og omstendigheter, men det er diktning. Ballade-ordet gir meg et litt friere rom. Ingen krever at en ballade skal være gjennomresearchet og 100% korrekt, en ballade trenger ikke referanseliste og kreditering. Og mange ballader har vel også en slags tristesse, i alle fall i mitt hode, noe skillingsviseaktig som jeg synes kler det skjebnetunge ved fortellingen. For det gikk jo ikke så bra med de involverte til slutt.
Romanen har det man kan kalle en produktiv spenning mellom fakta og fiksjon. Hvordan har du balansert det biografiske opp mot fiksjonen?
Boken bruker et knippe faktiske karakterer, et sted og et tidsrom som stemmer med virkeligheten. Men perioden fra de stiger i land på holmen og til de avslutter ferien er stort sett udokumentert, utover en og annen avisartikkel, og noen sider i Trotskij sine egne dagbøker. Det stedet og det tidsrommet er mitt dikteriske rom, der spekulerer jeg som jeg vil. Men det er en rekke virkelige hendelser i Norge og ute i verden, som jeg forholder meg noenlunde presist til. Nasjonal samling brøt seg inn i huset til Trotskij ved Hønefoss og satte i gang en kampanje for å få ham ut, og dette spillet følger jeg i boken, gjennom aviser som kommer til øya og noe støy fra lokalbefolkningen. Den spanske borgerkrigen og OL i Berlin, berøres også i fortellingen. Det er ikke en 100% presis bok, men den er heller ikke kontrafaktisk, jeg feilinformerer ikke (ikke med vilje i alle fall). Jeg har alltid ønsket at den som leser boken skal lære litt om karakterene og epoken, mens de leser en eksistensielt interessant og medrivende sommerfortelling.
Russisk politikk har dominert nyhetene de siste årene. Hvordan ser du den politiske situasjon nå opp mot tiden du skriver om i romanen?
Det er strømninger i tiden som jeg synes ligner. Spesielt dette at ekstreme krefter får lov til å sette agendaen. I spillet om Trotskij er det faktisk Quisling som får sette dagsorden, til tross for at de er et lite parti uten en eneste stortingsrepresentant. Og regjeringen Nygaardsvold bryter etter hvert ganske mange etiske prinsipper for å stilne Trotskij, rett og slett fordi de er redde for å tape valget i 36. Det gjorde de jo ikke, men om AP virkelig hadde gått på en smell i 36 ville Norge antagelig sett annerledes ut i dag. Det er en lang sosialdemokratisk epoke som begynner her, og som varer til vår egen tid. Også regjeringens redsel for å provosere internasjonalt er det mulig å gjenkjenne. Vi har også politikere som går stille i dørene for ikke å provosere ledere i større land, og som kanskje kommer til å rødme når de ser seg tilbake senere.
Samtidig som store begivenheter utspiller seg i kulissene på verdensscenen, kan handlingen i romanen din nærmest kalles et kammerspill. Hvorfor har du valgt å fremheve det nære samspillet på den lille norske øya fremfor de større politiske begivenhetene?
Det er nok det som er selve prosjektet – det «lille» livet på øya i kontrast til hvor store karakterene er på den politiske verdens-scenen. Eller hvor store de har vært. Dette er jo noe de kjenner mye på – er vi fortsatt relevante, eller har vi gått ut på dato? Det store og det lille satt opp mot hverandre, her ligger det en slags komikk, synes jeg, som jeg håper gjennomsyrer boken.
Noe av attraksjonen ved prosjektet var å ta karakteren ut av sine vanlige omstendigheter. Jeg hadde ikke orket å skrive en roman full av politisk snakk. I stedet tar jeg dem til en ferieomstendighet, der poenget snarere er å ikke snakke politikk, de skal jo slappe av. Når fiskekamerat Inge på 19 spør Leo om politiske ting i båten, synes Leo det er et ork å svare. Men politikk spiller seg jo ut likevel, i smått og stort, hvordan man fordeler plassen, hvordan man spiller krokket. Og hva man sier når fremmede går i land for å kose seg på stranden, hvordan reagerer man da, når man prinsipielt sett er imot privat eiendomsrett? For meg var sommerferien en mulighet for å bli kjent med karakterene, utenfor deres vante habitat.
Du jobber også med film og TV. Kan romanen komme til å få liv som film eller drama?
Slett ikke umulig. Vi jobber med saken.
Hva eller hvem inspirerer deg?
De siste månedene – Leo Trotskij. For øvrig – alle de gode kollegaene på RoMa (Rosenborggate Manus)
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Hvis lesere synes den er både interessant, underholdende og godt skrevet, er jeg fornøyd.
Gratulerer med ny roman! Hvordan kjennes det nå som boken er sendt i trykken og lanseringsfasen går i gang?
Det kjennes bra. Jeg liker den siste etappen med en bok godt, å pusse og luke bort overflødige ord, og det er viktig for meg å ha tid nok i den fasen. Men til slutt må jeg jo gi boken fra meg, så den kan trykkes. Det har vært en annerledes bok å skrive, jeg er litt ekstra spent denne gangen, på hvordan andre leser den.
Kort fortalt, hva er din heispitsj på Balladen om Trotskij på Sørlandet og det store sviket mot revolusjonen?
Heispitch for et veldig lavt hus: Revolusjonslederen Leo Trotskij ferierer på Sørlandet mens verden koker. For et høyere hus: Revolusjonslederen Trotskij er Stalins hovedfiende. Han får politisk asyl i Norge av den første arbeiderpartiregjeringen, og bor på Hønefoss i ett år der han forfatter det definitive oppgjøret med Stalin – boken «Revolution betrayed». Sommeren 1936 er boken i trykken, og han sier til kona Natalia: Nå vil jeg på ferie. Og her begynner fortellingen om «Trotskij på Sørlandet og det store sviket mot revolusjonen». De får følge av to unge mennesker som skal holde vakt, lage mat og dra på fisketurer med dem. Det er disse fire, en sommeruke på Sørlandet, på den lille øya Stangnesholmen. Her har de det fredelig, men på fastlandet setter Nasjonal samling i gang en aksjon mot dem, Stalin begynner sine utrenskninger, Hitler og Mussolini råder scenen i Europa, mens Norges etter hvert kjente bronselag i fotball spiller mot Tyskland i OL i Berlin. Mange er ute etter Leo Trotskij og hans kone Natalia Sedova, men selv fisker de, bader og hygger seg på en liten holme på Sørlandet.
Dette er vel et relativt ukjent, men likevel eksplosivt stykke norsk historie? Hvordan har denne historien blitt forvaltet i Norge tidligere?
Trotskijs opphold i Norge har blitt behandlet i et par sakprosabøker, av Yngvar Ustvedt og av Oddvar Høidal. Det er gode og interessante bøker. Oppholdet i landet ble jo etter hvert en skikkelig hodepine for regjeringen Nygaardsvold, og spesielt for justisminister Trygve Lie. Det var valg høsten 36, et valg som AP måtte vinne. Quislings NS var i ferd med å bygge seg opp, de håpet å komme på tinget, og brukte Trotskijs asyl for å ramme AP. Da Stalin anklaget Leo Trotskij for å være hjernen bak et planlagt kupp mot ham, ble det for mye for Lie og co, og de internerte/fengslet paret i en villa på Hurum, under strengt vakthold og sensur. Det er i ettertid enighet om at det var mye kreativ jus i regjeringens behandlingen av Trotskij, det ble laget noen ekstra paragrafer for å hindre ham i å ta til orde mot Stalin. Håkon Lie kaller det «et sår som aldri gror». Norge sendte ham jo til slutt ut, til Mexico hvor han endte med en isøks i hodet. Han var en kontroversiell figur, men at han var forfulgt er det ingen tvil om. Alt dette er jo behandlet i flere sakprosabøker, men sommeroppholdet på Sørlandet vet vi ikke så mye om, utover det han selv skrev, og det noen av de involverte fortalte til aviser og blader. Ferieuken har vært mitt lille «mikrokosmos» for å nærme meg karakteren. Det har vært et fint rom å skrive i, og boken er jo en roman, ikke sakprosa.
Hvordan startet arbeidet med romanen?
Interessen for stoffet begynte egentlig med et filmprosjekt. Det var regissør (nå teatersjef ved Oslo Nye Teater) Runar Hodne som kontaktet meg. Han var opptatt av Trotskijs opphold i landet og foreslo at vi skulle lage en spillefilm om det. Allerede i første prat om filmprosjektet slo det meg at denne sommerferieuken var er fint, avgrenset rom. Men jeg skrev et filmmanus om hele oppholdet, filmen starter idet Leo og Natalia Trotskij går i land på kaien i Oslo i 1935, og slutter idet de går av båten i Mexico halvannet år senere. Da er det nazisten Jonas Lie som ledsager dem til Mexico, der de tas imot av Frida Kahlo og Diego Rivera. Filmprosjektet var et godt prosjekt, men det kokte bort, kanskje ble det for stort og dyrt. Siden var det planer om et teaterstykke på Oslo Nye, men også det ble skrinlagt etter at byrådet i Oslo gjorde økonomien umulig der. Men denne uken på Sørlandet, som egentlig bare var en sekvens i filmen, hadde alltid fascinert meg. Og da NRK lukket døren for et serieprosjekt jeg holdt på med, da besluttet jeg å endelig skrive om Trotskij på Sørlandet.
Hvem var Trotskij sett med dine øyne?
Jeg vokste opp i Bergen, foreldrene mine jobbet innen skipsfart. Det var ingen kommunister i mils omkrets (tror jeg), men Trotskij-karakteren kjente jeg likevel til. Jeg visste ikke noe om ham eller om politikken, men som karakter sto han ut. Det var noe strengt og skolert ved ham, det var studiegrupper og bøker og briller. En merkevarebygger vil nok mene at han gjorde mye rett – stilen, håret, brillene, skjegget, dressene. En karikaturtegner kan risse ham opp på noen sekunder. Det er som om karakteren er laget for å huskes, det er noe veldig selvbevisst ved ham, synes jeg. Selv navnet Trotskij er velvalgt, som en logo. Egentlig het han jo Bronstein, men han valgte bort det jødiske navnet, tok Trotskij-navnet fra en fangevokter da han i all hast trengte navn i et falsk pass. Jeg tror ikke helt på det, jeg tipper han tenkte lenge og vel på hvilket navn som skulle stå i det passet, på et navn for «merkevaren» hans.
Politikken hans er også veldig konsekvent, han styrer etter prinsipper og ikke pragmatikk, og blir dermed en tydelig figur i det politiske landskapet. Men dette konsekvente var også problemet. Han var kantete, kranglevoren og vanskelig. Selvtilliten hans var voldsom og han følte nok at de færreste levde opp til hans skyhøye standard, det er ikke mange han beundret. Han var en mann med store ressurser, men også mange feil, og det fascinerer meg. Han var en betydelig politiske tenker, en fantastisk taler, skrev glitrende, han ledet den røde arme, men kunne bli keitete sosialt, han orket ikke coctailsnakk og sigarer, han kunne bli nervøs før taler, få febertokter og besvime. Han hatet pragmatisme. Alt som ikke kunne diskuteres prinsipielt og ideologisk, var uten interesse for ham. Jeg har alltid følt at pragmatisme vs prinsipper tematiseres i fortellingen om Trotskij. Jeg synes jo generelt at det er for lite prinsipper i det politiske landskapet, det er vanskelig å få øye på ideologiene i det politikere snakker om. Hva mener de egentlig om de store størrelsene – frihet, likhet, forskjeller, individ, kollektiv. Det koker ofte ned til bompenger, egenandeler på ett eller annet, den slags. Men i Trotskijs tilfelle går det ofte for langt andre veien, for ham er pragmatisme et skjellsord. Og fordi han er så firkantet, arrogant og sikker i sin sak, blir han irriterende og står til slutt i veien for sitt eget prosjekt. Også i Norge, da han kom på kant med Trygve Lie. Han kunne sagt: Jeg ser at oppholdet mitt lager litt trøbbel, la oss snakke om det, så finner vi ut av det. Men slik er han ikke. Han slår neven i bordet og står på sitt. Dette firkantede interesserer meg.
Hvorfor har du valgt å kalle romanen en ballade?
Jeg følte nok at ordet ga meg et større dikterisk rom. Kanskje var jeg litt redd for at folk skulle tenke at det var en dokumentarbok, eller sakprosa, som det jo ikke er. Jeg dikter omkring noen virkelige karakterer og omstendigheter, men det er diktning. Ballade-ordet gir meg et litt friere rom. Ingen krever at en ballade skal være gjennomresearchet og 100% korrekt, en ballade trenger ikke referanseliste og kreditering. Og mange ballader har vel også en slags tristesse, i alle fall i mitt hode, noe skillingsviseaktig som jeg synes kler det skjebnetunge ved fortellingen. For det gikk jo ikke så bra med de involverte til slutt.
Romanen har det man kan kalle en produktiv spenning mellom fakta og fiksjon. Hvordan har du balansert det biografiske opp mot fiksjonen?
Boken bruker et knippe faktiske karakterer, et sted og et tidsrom som stemmer med virkeligheten. Men perioden fra de stiger i land på holmen og til de avslutter ferien er stort sett udokumentert, utover en og annen avisartikkel, og noen sider i Trotskij sine egne dagbøker. Det stedet og det tidsrommet er mitt dikteriske rom, der spekulerer jeg som jeg vil. Men det er en rekke virkelige hendelser i Norge og ute i verden, som jeg forholder meg noenlunde presist til. Nasjonal samling brøt seg inn i huset til Trotskij ved Hønefoss og satte i gang en kampanje for å få ham ut, og dette spillet følger jeg i boken, gjennom aviser som kommer til øya og noe støy fra lokalbefolkningen. Den spanske borgerkrigen og OL i Berlin, berøres også i fortellingen. Det er ikke en 100% presis bok, men den er heller ikke kontrafaktisk, jeg feilinformerer ikke (ikke med vilje i alle fall). Jeg har alltid ønsket at den som leser boken skal lære litt om karakterene og epoken, mens de leser en eksistensielt interessant og medrivende sommerfortelling.
Russisk politikk har dominert nyhetene de siste årene. Hvordan ser du den politiske situasjon nå opp mot tiden du skriver om i romanen?
Det er strømninger i tiden som jeg synes ligner. Spesielt dette at ekstreme krefter får lov til å sette agendaen. I spillet om Trotskij er det faktisk Quisling som får sette dagsorden, til tross for at de er et lite parti uten en eneste stortingsrepresentant. Og regjeringen Nygaardsvold bryter etter hvert ganske mange etiske prinsipper for å stilne Trotskij, rett og slett fordi de er redde for å tape valget i 36. Det gjorde de jo ikke, men om AP virkelig hadde gått på en smell i 36 ville Norge antagelig sett annerledes ut i dag. Det er en lang sosialdemokratisk epoke som begynner her, og som varer til vår egen tid. Også regjeringens redsel for å provosere internasjonalt er det mulig å gjenkjenne. Vi har også politikere som går stille i dørene for ikke å provosere ledere i større land, og som kanskje kommer til å rødme når de ser seg tilbake senere.
Samtidig som store begivenheter utspiller seg i kulissene på verdensscenen, kan handlingen i romanen din nærmest kalles et kammerspill. Hvorfor har du valgt å fremheve det nære samspillet på den lille norske øya fremfor de større politiske begivenhetene?
Det er nok det som er selve prosjektet – det «lille» livet på øya i kontrast til hvor store karakterene er på den politiske verdens-scenen. Eller hvor store de har vært. Dette er jo noe de kjenner mye på – er vi fortsatt relevante, eller har vi gått ut på dato? Det store og det lille satt opp mot hverandre, her ligger det en slags komikk, synes jeg, som jeg håper gjennomsyrer boken.
Noe av attraksjonen ved prosjektet var å ta karakteren ut av sine vanlige omstendigheter. Jeg hadde ikke orket å skrive en roman full av politisk snakk. I stedet tar jeg dem til en ferieomstendighet, der poenget snarere er å ikke snakke politikk, de skal jo slappe av. Når fiskekamerat Inge på 19 spør Leo om politiske ting i båten, synes Leo det er et ork å svare. Men politikk spiller seg jo ut likevel, i smått og stort, hvordan man fordeler plassen, hvordan man spiller krokket. Og hva man sier når fremmede går i land for å kose seg på stranden, hvordan reagerer man da, når man prinsipielt sett er imot privat eiendomsrett? For meg var sommerferien en mulighet for å bli kjent med karakterene, utenfor deres vante habitat.
Du jobber også med film og TV. Kan romanen komme til å få liv som film eller drama?
Slett ikke umulig. Vi jobber med saken.
Hva eller hvem inspirerer deg?
De siste månedene – Leo Trotskij. For øvrig – alle de gode kollegaene på RoMa (Rosenborggate Manus)
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Hvis lesere synes den er både interessant, underholdende og godt skrevet, er jeg fornøyd.