«Et sted ligger barnet og lytter årvåkent, etter tegn, etter fred, etter et kyss mellom mor og far i morgentimene. Barnet kan ikke redde foreldrene. Barnet skal ikke redde foreldrene. Barnet vet at det redder foreldrene. Det er en rolle som styrer dets ord og blikk. Likevel skal ikke barnet redde foreldrene, rollen er en ikke-rolle, en usynlig rolle. Og rollens usynlighet blir barnets.»

En ettermiddag for over førti år siden står en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger, hun rydder i morens dødsbo. I brev, fotografier og gjenstander oppstår en historie om å vente på mor, støtte mor, være med mor, i alt.

Slik føres hun ut på en erkjennelsesreise gjennom skrift, minner og tolkning, men også et forsoningstokt der hun forsøker å forstå foreldrenes egen historie. Når hun kryssleser de tre dagbøkene hun skrev som ung, ser hun hvordan skriften kunne legge et slør over alt skremmende: ikke minst da hun tretten år gammel forelsket seg i en av morens pasienter, «kunstnersjelen».

Jeg kan ikke se mor noe sted er en gripende roman om desperasjon og lengsel, om minnets skjørhet og evne til å gjenskape seg selv. Det er også en roman om språket: hvordan det kan skjule og dekke over, men også reparere, sette sammen, skape noe nytt. 

For alltid skal det være Johannes og Ingeborg.

Hun er den ildfulle tjenestejenta på gården han har odelen til. Da faren dør, lar han likevel broren overta, og skaffer seg et eget sted, et sted for dem alene.

Fremtiden synes å være sikret, slekter kan følge slekters gang, slik de alltid har gjort. Men ingenting blir som de har sett for seg. Gården blir tvangssolgt, og Ingeborgs mørke sider trer fram. Johannes må være den som holder det hele sammen. Men hvorfor kommer ikke barnet? Hvorfor får de ingen sønn?

Min tid i disse skogene er en mektig, fengslende og rik livsskildring. Det er en roman om kjærlighet og tilhørighet, om barn og slekt, om hvem man til slutt er når alt er blitt tatt ifra en. 

Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving på en skole i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av denne høsten. Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i de andres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.

Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

Hver torsdag klokken nitten er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.

Hva vil det si å være forelsket? Hva er det som gjør den utkårede unik? Er det noe spesifikt ved mennesket man er forelsket i, eller er det våre egne lengsler forelskelsen er et uttrykk for?

Marianne er unik. Hun har den sjeldne medisinske tilstanden Situs Inversus Totalis, som betyr at alle hennes indre organer befinner seg på motsatt side av det som er normalt. Ingenting er synlig på utsiden. Likevel gjør hun et stort inntrykk på romanens hovedperson. Han blir nær besatt, og forsøker å finne ut mest mulig om henne. Samtidig må han gjøre sitt beste for å skjule besettelsen, for hvem er det egentlig han er forelsket i? Marianne eller speilvendingen hennes?

Da de sammen drar til en internasjonal konferanse for speilvendte, oppdager han et miljø som insisterer på at det speilvendte er MINST like bra som det rettvendte. Og fremfor alt er speilvendingen en tilstand, ikke en sykdom. Men hvilke trekk er en følge av tilstanden, og hvilke er rett og slett bare Marianne? Og hvordan går det når han for noen dager selv blir del av en rettvendt minoritet?

Marianne fra topp til tå er en dypt original kjærlighetshistorie, skrevet med et gjennomborende blikk for menneskenes særegenheter og sårbarhet. En roman som fremkaller latter og undring fra første til siste side. 

Anitra er historien om Edvard Griegs fiktive barnebarn som vokser opp til å bli Mussolinis foretrukne komponist, og som drømmer om å skrive storverket Tevere, en opera om romerske elvegudinner, kriger og helter. Anitras store kjærlighet, den jødiske bratsjisten Lotte, er hennes inspirasjon og muse, helt til Anitra må ta det umulige valget mellom sin elskede eller å beholde fascistenes gunst.

Det er en roman om kunst og kjærlighet, krig og helligdommer som favner romertiden og to verdenskriger, langs en akse fra Troldhaugen til Roma, med avstikkere til Jyllandsslaget, premieren på Vårofferet i Paris og en rekke andre fascinerende scener, tablåer og historiske skikkelser.

Du har garantert aldri lest maken!

Gjennom å skrive en selvbiografi forsøker Ewa Lisa å finne et språk for hvem hun er. Men det er vanskelig å skrive om seg selv når man har arvet historien fra moren sin. Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi er en fortelling om å tilpasse seg andre mennesker så mye at man blir språkløs. Men også om å ta ordene tilbake i store bokstaver.

Kategoriene er flere: Det er nerdene på den ene siden, og de populære på den andre. I midten finnes de nesten-populære, både de uten ambisjoner, med en fot blant nerdene, men også de med potensial og fremdrift, og som kanskje, en gang, kan ta steget opp i ungdomsskolens øverste sjikt.

For Wessel er målet klart. Denne høsten, 1998, skal han bryte med sin gamle venn Georg, en ubehjelpelig nerd, og endelig bli Holck og Ålens like, og, ikke minst, ha sjans på Michaela, Midtstuen skoles dronning. Men kampen er hard og hindringene mange. Klarer han å bli invitert til Lippmanns nachspiel etter juleballet vil mye vært gjort. Men hva må til for å makte det?

Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 er en skarp, morsom, men også nådeløs fortelling om å være ung. For kampen for tilværelsen gjelder også i ungdomsskolen, ja, kanskje særlig der.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er skribent, programleder for BLA-podden og litteraturanmelder for NRK. Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 er hans første bok.

Hvor lenge varer en natt?

En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn.

Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre?

Med stor billedlig kraft skriver Vidar Sundstøl om sorg, om å sitte fast, om å drømme, men også om å våkne opp og skille dag fra natt.

Han har nettopp fått beskjed om at debutromanen hans er på vei. Endelig skal en tredve år gammel drøm gå i oppfyllelse. Men hvordan endte han her? Hvordan ble han den han ble? Og i hvilken grad har han skapt seg selv? Både moderne filosofi og litteratur peker på det umulige i dette. Et menneske er angivelig enten et produkt av sine omgivelser, underkastet vitenskapens lover, eller en mer eller mindre flyktig sosial konstruksjon. Hovedpersonen i romanen klarer ikke å finne seg til rette med slike forklaringer, og han vil heller ikke kvitte seg med begreper som sjel, forestilling og vilje. For er ikke boken han sitter og venter på nettopp et uttrykk for akkurat det? 

I Selvets entreprenør bruker Truls Unholt romanen som virkemiddel til å forstå seg selv. Den er både dypttenkende og assosiativ, ambisiøs og flanerende. Og, ikke minst, vil den få leseren til å stille seg selv de aller største spørsmålene om sitt eget liv.

En kvinne løper i Frognerparken sammen med kjæresten sin. Men hvorfor blir en rolig joggetur i vårværet forvandlet til en plutselig angst?

Sønnen hennes er snart like gammel som broren hennes var det året familien ble rammet av en rekke tragedier. Når jeg løper utforsker sammenhengen mellom det uendelige savnet etter de døde og den umettelige lengselen etter å føde egne barn. Om å være en mor som sammenligner sønnen med sin døde bror, som leter etter spor etter ham overalt.  

Rebecca Wexelsen skriver frem en lavmælt minneutgraving som griper og engasjerer. Om å hate å løpe, og hvorfor hun gjør det likevel. 

En eiendomsmegler går til psykolog fordi samboeren vil det. En kvinne bruker alle sine krefter på en baby som ikke er hennes. En forretningsmann i St. Petersburg lar datterens rom stå tomt. En seksåring tyr til vold for å holde på sin eneste venn.

Hvor langt vil du gå for å få være med på leken? 

I åtte nådeløse og gripende noveller kretser Hege Susanne Bergan rundt det som kanskje påvirker oss aller mest: forholdet mellom foreldre og barn.

Hva er det verste som kan skje? Det skal være et beroligende tankeeksperiment. At noen har sett ham og sendt en bekymringsmelding. En forelder fra skolen, en overivrig mor. Det verste som kan skje, er at han får et brev fra barnevernet. Det verste som kan skje, er at de kontakter mor.

Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst?

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.

Fra Snorre via Hamsun og Vestly til Knausgård, Hjorth og Skaranger: Janne Drangsholt presenterer dem alle med vidd og finesse, så du med overbevisning kan gå ut i verden og briljere med din kunnskap og spissfindige lesninger av hele den norske litterære kanon fra 1200-tallet til 2024! 

Hvorfor snakker vi fremdeles om Undset og Vesaas? Hvorfor kunne ikke Trude Marstein ha skrevet Hel ved? Og hva er egentlig poenget med Jon Fosse? 

Her lærer du mens du ler, for sjelden har norsk litteraturhistorie og norske forfattere blitt tatt mer på kornet enn i denne tilgjengelige, gjennomillustrerte og enkle fremstillingen av våre mest berømte og skattede bøker. 

I sin femte diktsamling, År av varme og profitt, viser Paal Maage Elstad frem en verden der alt eksisterer side om side: fravær og nærvær, ro og uro, idé og materie.   

Ved å blande poesi og essayistikk utforsker forfatteren eksistensvilkårene som skiller mennesker fra hverandre, i livet så vel som i døden. Det handler om filosofiens muligheter og begrensninger, kunstens evne til å åpne og lukke, alt landskapet speiler og skjuler. Men det handler også om gisler i et mobilspill og hjemmetovede tøfler.

Det handler det helt store og det helt lille – og den umulige drømmen om virkelig å kunne trenge inn i et annet menneske.

«Ikke kastet inn i verden. Heller utelåst fra den. Overalt banker jeg på, og vil inn. Ingen virkelig penetrasjon av noe berg, hode, hjerte, himmel, bok eller eng.»

Hvor mange måter går det an å være kvinne på?

I Vi fødte aldri de barna blir kvinnen født, eller skapt. Hun aker seg opp av myra, åler seg bortover røtter, mose, stein - og må ta stilling til utallige valg. Og etter hvert som valgene tas, blir kvinnen tredelt: Hun er Heksa, Hora eller Mora

Vi fødte aldri de barna er en drivende, dampende diktdebut - et kampskrift for valgfriheten.

Emily Dickinson står med sin egenartede form og motivkrets uten klare forløpere, og hun har heller aldri skapt skole. Med de over 1700 diktene som verket omfatter, favner hun videre og lodder dypere enn nesten noen andre.

Gjendiktningene i denne samlingen speiler bredden i hennes enorme produksjon. Her finnes Dickinsons idiosynkratiske vokabular, diktenes kompliserte og komprimerte tankeinnhold, samt deres karakteristiske form. Samtidig er det den poetiske overensstemmelsen som etterstrebes.

Med Sjelen søker sitt eget selskap foreligger Emily Dickinson for første gang i en tospråklig utgave på norsk.

Årene går. Tiden blir borte. For ikke så lenge siden hadde de to barn i huset, så har plutselig barndommen tatt slutt. Hva står igjen? «All den tiden jeg lengtet etter/ kommer nå».

Diktene i Hva ville Freud sagt befinner seg i denne ventetiden, blant barna og bøkene, blant koppen med kaffe og glasset med vin. De handler om å lengte etter å være alene, men også om ensomhet, og hvordan den ene følelsen kan romme den andre. Under alt sammen finnes et mørke som truer med å sluke alt. Diktene om morgenen. Drømmene om natten. Hva ville Freud sagt?

Det handler om å observere, om å se, om å være oppmerksom, og så handler det om å følge assosiasjonene fra det ene til det andre, tilsynelatende brudd som samtidig fremstår nær selvfølgelige.

Ungdomstida er kort, intens og plutseleg avgjerande; venskap som blir sitjande i kroppen, erfaringar som ein byggjer vidare på livet ut. Eg er Ekko fortel om Jor og Ekko, som møtes i ei utforsking av det å skape. Men kva skjer når den som opnar opp avgjerande sider av livet for ein, ikkje lenger orkar å leve?

Kvart år er det i Noreg rundt 650 menneske som tek livet sitt. Kvart år er med dette eit ukjent antal pårørande overlatne til sorg, sinne, flyktige minner og lause trådar – tallause ekko av vi, som var.

Margrethe Aas skriv fram eit venskap som navigerer på tvers av liv og død. Arkitektblikket vi kjenner frå tidlegare bøker er med, idet sanseinntrykk og relasjonar blir utforska frå under bord og i dørkarmar, frå steindekket i ei bygate til norske kystlandskap og mongolske vidder. Rom som minner kan navigere i, og som evnar ramme inn også det som det ikkje finst ord for.

Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Endelig er landet fritt, og hun kan gifte seg med mannen hun elsker. Men freden kaster også skygger. Faren hennes, krigsseileren, som ingen har hørt fra på flere år, kommer ikke hjem til bryllupet. Kanskje har han sine helt egne grunner til å holde seg borte. Og da bestevenninnen Tove dukker opp, etter å ha blitt jaget fra byen etter et forhold med en tysk soldat, flyter også gamle lengsler og hemmeligheter til overflaten.

Hvilken krig har de tre utkjempet, og er den egentlig over? Og er Ingrid så fri som hun tror? Hva former en ung kvinnes lengsler og håp? Hvilke muligheter har hun i et samfunn som skal bygges på ny?

Til våren er en bred, vakker og sår roman om den glemte generasjonen av kvinner, deres drømmer, deres begjær, deres sorger og deres seire. Resultatet er en fengslende fortelling om Norge i etterkrigstiden, om frihetens kår og verdien av ekte vennskap.

Eivor er trettifire år og bor alene. Jobben hennes er ubetydelig, livet hennes er ubetydelig, og ei venninne har døpt leiligheten hennes for Venteværelset: Et sted hun bare oppholder seg mens hun venter på at det egentlige livet, det med mannogbarn, skal begynne.

Diskomus på venteværelset er fortellinga om hva som skjer når Eivor bestemmer seg for – omsider – å gjøre en slags innsats. For å dra på date, men også alltid å rekke hjem til Dagsrevyen og ligge i stjerneformasjon på badegulvet. Det er en historie om alle mulige slags sammenbrudd, om gamle venninner, nye menn, ikke-helt-nye koner, ektemenn og ekskjærester – og om en lyspære som aldri slutter å blinke. Men det er absolutt ikke en kjærlighetshistorie.

Ingrid har fått sitt etterlengtede professorat, og ser for seg en tilværelse preget av rolig forskning og fordypning i litteraturen hun elsker så høyt. Men den nyansatte instituttbestyreren med MA i endringsledelse vil det annerledes, og Ingrid befinner seg med ett på dypt vann når hun ved en misforståelse stiller opp som kunstekspert hos NRK.

Samtidig ryker ekteskapet for de perfekte naboene Katti og Steinar, noe som får Ingrid til å bekymre seg for sitt eget samliv. Hva er det egentlig som holder henne og Bjørnar sammen? Hva skjer med deres felles prosjekt når barna snart forlater redet?

Ingrids foreldre inviterer storfamilien til Roma for å feire livet, kjærligheten og en dobbel 75-årsdag, og Ingrid kommer som vanlig i skyggen av sin søster, som nyter stor suksess med sin bok om vellykkede skilsmisser (med blurb av selveste Peder Kjøs). På den elleville reisen kulminerer all Ingrids frykt for alt hun kan miste: mannen, barna, kjærligheten og selvrespekten.